I førelesing har eg nettopp hatt om poststrukturalisme. Vi har snakka om språkleiken, korleis ord ikkje er eintydige. Språket er alltid i ein forhandlingsprosess.
Så spanande, så frustrerande, å bruke språket. Nokre gongar blir det bal, misforståingar, andre gongar opnar ei setning opp for heilt nye perspektiv.
Luria skreiv i 1981:
“With the help of language, [human beings] can deal with things that they have not perceived even directly and with things which were part of the experience of earlier generations.”
I bøkene eg har lese, har eg tileigna meg mange nye opplevingar. Bøkene har gitt meg kunnskap eg elles har aldri ville fått, om ingen kunne brukt språk og fortalt det til meg. Nokså sjølvsagt, men svært fascinerande samstundes.
