Her kjem det første gjesteinnlegget på denne bloggen! Stolt over å kunne publisere denne meldinga av Ingrid Dyrkolbotn:
Som arbeidssøkende har jeg mange timer tilgjengelig, og likerå fylle dem med innhold i form av kaffe og mennesketitting. Så i dag har jeg
testet Dromedar på Galleriet for Sunniva.
Internett: Ja!
Størrelse på bordene: Ganske små, men plass til kaffe. Og
bolle om du vil slå deg løs!
Stikkontakt: Ja, om du er villig til å krype litt under
benken du sitter på.
Atmosfære: Litt gjennomtrekk, men jeg glemmer at jeg sitter
på et kjøpesenter.
Dagens kaffe: 26 kroner for liten kopp, 35 for stor. Jeg
gikk for cappuccino, den kostet 37 for liten.
Vil tippe den store svir mer i lommeboken.
Dromedar har i alle år vært en skjult perle i gågaten i
Bergen, men nå har de åpnet en filial til på Galleriet. Jeg skal ærlig talt si
at jeg ikke var helt sikker på hva jeg ville føle vedrørende deres ankomst i en
materialistisk institusjon som galleriet – og som alle andre kjøpesentre
er.
Dromedar byr på interessante stol- og bordløsninger. Stål,
finér- og benkeplater skjært til for å passe inn i et smalt og relativt lite
lokale. Det ser både fint og kanskje litt rotete ut. Om man vil sitte litt i
fred kan man velge en bås, men sidemannen er ikke lengre enn en finérplate
unna. Men man skal ikke kimse av det fine med å ikke se, men bare høre en fremmed
sidemann.
Et kjøpesenter gir fort høy puls, da hjelper det at Dromedar
byr på musikk fra både Highasakite og Susanne Sundfør. Jeg får i alle fall
slappet av blant lyden av venner på lunsjdate og folk i dress som jakter edle
dråper mens de haster fra et sted til et annet.
Selv om Dromedar gjør sitt ytterste for at jeg skal trives
med god musikk og kaffe, så er det noe med stedet – jeg vil påstå at stol- og
bordløsningene er finere å se på enn å sitte på. Dessverre! Dromedar Galleriet passer rett og
slett best for kortere kaffemøter og take-away kaffe. Men det var et fint sted
å se på mennesker til tresmaken satt seg i baken.
PS: Det er ikke så mørkt på Dromedar som bildene tilsier.
Jeg glemte bare å skifte filter.
– Ingrid Dyrkolbotn