Kan html-kode vere poesi?
Bak kvar einaste nettside er det tekst: kodar som bestemmer korleis sida skal sjå ut. Det er datamaskina som les denne teksten, tolkar han og viser han fram. Samstundes er det tydeleg at kodane er laga for menneske. Sjølv ein ikkje-programmerar som meg sjølv kan gå inn i kjeldekoda og lese ord eg forstår: head, body, height, width.
I Notes on the Voyage of Owl and Girl av J. R. Carpenter skapast ulike versjonar av historia om ugla og jenta som drar over sjøen. Jenta kjem med sine observasjonar og ugla har kloke ord. Ved å sjå på koden, kan ein sjå korleis historia er bygd opp, nærast som ei adjektivhistorie:
‘An owl and a girl most #{studious} #{setsail} in a #{green}green #{boat}; a #{seaworthy} #{boat},
Her er det fem ulike variablar (studious, setsail, green, boat og seaworthy). T.d. kan grønfargen på båten vere i ti ulike nyansar: bottle-, beetle-, grass-, lima-bean-, pea-, sea-, sea-foam-, thalo-, jelly-, grey-.
For å tolke dette verket kan det vere vel så viktig å sjå på koden som sjølve teksten for å få eit bilete av kva verk dette eigentleg er. Eit meir tidkrevande arbeid for å finne systemet ville vere å lese gjennom hundre ulike variasjonar, for å peike på kva ord som er statiske og kva som blir endra frå gong til gong.
Frequency er eit verk laga av Scott Rettberg og the machine. Ved å bruke dei 200 mest brukte engelske orda lagde han 2000 linjer som grunnlaget for ein diktgenerator. På denne måten utforskar han sitt eige språk, og skaper mange ulike typar dikt.
Eit Terza Rima er SEE A WAY OUT:
mother should know
number one came down to look for you
good way to go
as I turn away from you
on her need would he try his kind hand
like I was in you
place the letter in my hand
America came and took your mother away
from our home to your land
day that she went away
say that you need me
have you had your say
Rettberg brukar programmering for å setje orda saman til dikt. Er det så annleis når Shakespeare, utan bruk av datamaskin, skriv sine sonnetter? Her er reglane strenge for korleis rimestrukturen skal vere, og det skal skje eit meiningsskifte i 9. vers, og ei vending i dei to siste versa.
My mistress’ eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red than her lips’ red;
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damask’d, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound;
I grant I never saw a goddess go;
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet, by heaven, I think my love as rare
As any she belied with false compare.
Ut frå desse eksempla vil nokre sikkert meine at jo, det er heilt tydelege forskjellar. Det eine er forfatta av eit menneske (Shakespeare), det andre er sett saman av ei datamaskin. Men Rettberg har skrive koden til alle dikta, han har med vilje og intensjon tatt kunstneriske val som vil ha sitt å seie for meiningsinnhaldet i teksten. Då er kanskje koden og systemet bak ein like stor del av Frequency-dikta hans, som sjølve teksten som blir vist fram.