Kjølig taushet. Det var som om lydene fra gaten var blitt kappet over med en kniv. Lenge, lenge hvilte et ubehag over alle ting, som om kosmos selv holdt pusten. Universet stod stille. Lenger, lenger, lenger. Stillheten gjorde mørket beksvart.

Med ett, gnistrende stål …

Så menneskelig trikkens metalliske klemt lød! Hvilket lykkelig landskap denne gaten er, gjenoppstått fra avgrunnen ved et ganske alminnelig regn!

Å Lisboa, mitt hjem!

 

Fernando Pessoa, Uroens bok s. 56 – 57

 

 

Hun teller, kroppen hennes venter på et lynglimt, venter på ulltepper og et rustent teegg i kokende vann i gamle, støvete tekanner, venter på et uvær som kan trekke over havet, skyene som et istykkerrevet kjoleslep i fløyel rullende over himmelen, som nå er som en voksende, mørk hvelhving på den andre siden av rutene, i skyenes beksvarte skygger;

Josefine Klougart, Stigninger og fall, s.91-92