The question shocked her beyond measure

“But why shouldn’t you go outside?” she exclaimed, “It is perfectly legal, perfectly mechanical, to visit the surface of the earth. I have lately been to a lecture on the sea; there is no objection to that; one simply summons a respirator and gets an Egression-permit. It is not the kind of thing that spiritually minded people do, and I begged you not to do it, but there is no legal objection to it.”

“I did not get an Egression-permit.”

“Then how did you get out?”

“I found out a way of my own.”

The phrase conveyed no meaning to her, and he had to repeat it.

“A way of your own?” she whispered. “But that would be wrong.”

“Why?”

The question shocked her beyond measure.

“You are beginning to worship the Machine,” he said coldly.

“You think it irreligious of me to have found out a way of my own. It was just what the Committee thought, when they threatened me with Homelessness.”

At this she grew angry. “I worship nothing!” she cried. “I am most advanced. I don’t think you irreligious, for there is no such thing as religion left. All the fear and the superstition that existed once have been destroyed by the Machine. I only meant that to find out a way of your own was—-Besides, there is no new way out.”

– Frå THE MACHINE STOPS av E.M. Forster

Svært interessant å lese kva E. M. Forster såg for seg i 1909 i novella om Maskinen som tar over alle delar av livet, ei maskin der du kan snakke med personar frå heile verda og du treng aldri å gå ut av huset, fordi maskina kan gi deg det du treng. Fysisk kontakt med andre menneske er overflødig. Maskina dekkjer alle fysiske og emosjonelle behov du kan ha. Ikkje så ulikt teknologien vi har rundt oss i dag. Les novella her: http://archive.ncsa.illinois.edu/prajlich/forster.html

Ferdigsnakka

Ferdigsnakka

Om kjensler og empati – og dataspel

image

Korleis skrive slik at lesaren kan oppleve det same som karakteren? 

Då eg var yngre kunne eg skrive ei historie og etterpå vere frustrert over at alt eg hadde gjort og følt saman med karakteren (sinne, sitrande glede, uendeleg sorg) ikkje kom fram i orda. Det eg hadde skrive var berre setningar, ord etter kvarandre – medan det eg hadde opplevd medan eg skreiv var å komme inn i ei ny verd. Nye stader, nye lukter, nye lyder. Karakterane var menneske som var viktige for meg. Eg kunne bli så trist at tårene rann dersom ein av karakterane mine opplevde noko fælt. Og likevel, enn så mykje eg følte, bestod historia berre av korte, nakne setningar, mest av alt eit skjørt og tynt byggverk, eit skjelett utan kjøt. 

På ein måte har eg gitt opp draumen om å få fram akkurat det eg kjenner og føler i ein tekst, men eg arbeidar heile tida for å gi lesaren rom til å kjenne, og ha sine eigne oppdagingar, eigne assosiasjonar og kjensler. Det er spanande. Moglegheita til å leve seg inn i ein annan situasjon er noko av det eg synest er styrken ved bøker. Eg trur eg har lært mykje om empati frå det eg har lest. 

Men det er ikkje berre med ord ein kan skape empati. Ulike kunstformar og uttrykk kan nyttast til å gi lesaren eit innblikk i livssituasjonen til ein annan. Dys4ia er eit sjølvbiografisk spel om då forfattaren skulle prøve hormoninnsprøyting. Spelaren går gjennom ulike faser i denne prosessen. Spelaren må sjølv kjenne på frustrasjon, til dømes når det ikkje er muleg å få ei brikke gjennom hólet i muren. I dette spelet får ein levd seg inn i korleis eitt anna menneske har opplevd noko. Det gir eit innblikk i hennar tankar og kjensler rundt situasjonen. 

image

Er poesi programmering?

Kan html-kode vere poesi?

Bak kvar einaste nettside er det tekst: kodar som bestemmer korleis sida skal sjå ut. Det er datamaskina som les denne teksten, tolkar han og viser han fram. Samstundes er det tydeleg at kodane er laga for menneske. Sjølv ein ikkje-programmerar som meg sjølv kan gå inn i kjeldekoda og lese ord eg forstår: head, body, height, width.

image

Notes on the Voyage of Owl and Girl av J. R. Carpenter skapast ulike versjonar av historia om ugla og jenta som drar over sjøen. Jenta kjem med sine observasjonar og ugla har kloke ord. Ved å sjå på koden, kan ein sjå korleis historia er bygd opp, nærast som ei adjektivhistorie: 

‘An owl and a girl most #{studious} #{setsail} in a #{green}green #{boat}; a #{seaworthy} #{boat},

Her er det fem ulike variablar (studious, setsail, green, boat og seaworthy). T.d. kan grønfargen på båten vere i ti ulike nyansar: bottle-, beetle-, grass-, lima-bean-, pea-, sea-, sea-foam-, thalo-, jelly-, grey-.

For å tolke dette verket kan det vere vel så viktig å sjå på koden som sjølve teksten for å få eit bilete av kva verk dette eigentleg er. Eit meir tidkrevande arbeid for å finne systemet ville vere å lese gjennom hundre ulike variasjonar, for å peike på kva ord som er statiske og kva som blir endra frå gong til gong. 

Frequency er eit verk laga av Scott Rettberg og the machine. Ved å bruke dei 200 mest brukte engelske orda lagde han 2000 linjer som grunnlaget for ein diktgenerator. På denne måten utforskar han sitt eige språk, og skaper mange ulike typar dikt.

Eit Terza Rima er SEE A WAY OUT:

mother should know

number one came down to look for you

good way to go

as I turn away from you

on her need would he try his kind hand

like I was in you

place the letter in my hand

America came and took your mother away

from our home to your land

day that she went away

say that you need me

have you had your say

Rettberg brukar programmering for å setje orda saman til dikt. Er det så annleis når Shakespeare, utan bruk av datamaskin, skriv sine sonnetter? Her er reglane strenge for korleis rimestrukturen skal vere, og det skal skje eit meiningsskifte i 9. vers, og ei vending i dei to siste versa. 

My mistress’ eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red than her lips’ red;
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damask’d, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound;
I grant I never saw a goddess go;
My mistress, when she walks, treads on the ground:
   And yet, by heaven, I think my love as rare
   As any she belied with false compare.

Ut frå desse eksempla vil nokre sikkert meine at jo, det er heilt tydelege forskjellar. Det eine er forfatta av eit menneske (Shakespeare), det andre er sett saman av ei datamaskin. Men Rettberg har skrive koden til alle dikta, han har med vilje og intensjon tatt kunstneriske val som vil ha sitt å seie for meiningsinnhaldet i teksten. Då er kanskje koden og systemet bak ein like stor del av Frequency-dikta hans, som sjølve teksten som blir vist fram. 

Vakker og elegant iPad-applikasjon

image

Stjernetime er ein iPad-applikasjon som fortel historia om Stella Aviaja Aster. Frå første tekstbit er det klart at noko har skjedd, ho som leidde andre på veg, er no ho som leitar etter andre. Teksten er skrive av den danske forfattaren Merete Pryds Helle og illustrert av Anne Marie Ploug.

image

«Jeg tænkte: Jeg er lys og farvestrålende, men også tom, når der ikke er nogen. Jeg ville ønske jeg ikke følte mig så tom. Jeg ville ønske jeg kunne fylde mig selv ud, jeg tænkte: Jeg vil gerne fylde mig selv ud.»


I eit språk som er naivt og sårt blir eg dratt inn i historia, utan heilt å vite kva type historie dette er. Realistisk, surrealistisk, metaforisk eller fabel-aktig? Ei fin spenning som driv teksten framover. Illustrasjonane er minimalistiske og skarpe.

Dei nakne, geometriske formane fokuserer merksemda på teksten og orda gir kontekst og meining til illustrasjonane. Alexandra Saemmer har skrive at “The word and the image are in permanent tension with the "thing” they describe without ever meeting it". Stjernetime brukar denne spenninga på ein god måte, og skapar plass for lesarens eigen fantasi ved å halde illustrasjonane abstrakte og enkle.

Stjernetime er eit fint univers å vere i. Å setje seg ned med iPaden var ein glede.

image

Kvar gong ein går ut av applikasjonen, for så å gå inn igjen seinare, byrjar ein alltid på start. Ein kan lure på kvifor det er slik, hadde det ikkje vore greitt at applikasjonen hugsa kor langt eg hadde lese?

Kanskje er det fint å bli tvingt til å bruke tida det tar for å lese gjennom i éin omgang. Historia er ikkje lang. Ho deler mange sjangertrekk med novella, og Edgar Allan Poe har sagt at dette er ein sjanger som skal kunne lesast samanhengande:

«the author is enabled to carry out the fullness of his intention, be it what it may. During the hour of perusal the soul of the reader is at the writer’s control. There are no external or extrinsic influences – resulting from weariness or interruption»

Stjernetime er teknologien med på å ta vare på denne kvaliteten med novella.

Å lese med fingrane

Strange Rain er ein applikasjon for iPad, iPhone og iPod touch som fortel historia til ein mann som stiller seg ute under open himmel. Det regnar, ein høyrer korleis regnet treff bakken. Stemninga blir heilt spesiell, ein kan sjølv regulere kor mykje det skal regne, sjølv trykkje på skjermen og få ord og spredte tankar til å dukke opp. Ved å røre på iPaden, er det tydeleg at himmelen vi ser er større og at det går an å sjå han frå ulike vinklar.

Det har skjedd ei familietragedie. Mannen står og blir vasstrekt av regnet. Ved å ta fingrane mot skjermen kjem dei spredte tankane hans fram, nokre går i ring, andre avdekkjer litt og litt av kva det er som eigentleg har skjedd. Mannen blir dratt mellom det å ville at nokon skal sjå han (I want them to come out and find me) og at han berre vil bli ståande (I wish I could stay here forever) eller forsvinne for godt. Han spør seg sjølv om han berre er sjølvisk, for han burde ikkje vere opptatt av kva alle andre tenkjer, men korleis søstera hans har det, som tydelegvis har vore i ei ulykke.

Det er spanande å få følgje med på desse spredte tankane, og det er ein interessant måte å oppleve historia på. Dette er ein applikasjon eg varmt vil anbefale.

Kjærleik i fjesbokas tid

image

Ei venninne sa til meg at ho ville slutte å lese twilight og andre kjærleiks-historier, for det gjorde at ho nærast vart skuffa over korleis kjærleiken verkeleg er.

I kontrast til den Hollywoodske “danse på rosa skyer”-kjærleiken, har eg skrive mitt første e-litterære verk kalla Love in the Time of Facebook. Tittelen spelar på Gabriel García Márques’ bok Love in the Time of Cholera, der kjærleiken blir samanlikna med sjukdomen kolera. Det kan sjølvsagt trekkjast slutningar ut frå dette, både om Facebook og kjærleik, men ta gjerne ein tur innom LOVE in the Time of Facebook og sjå korleis du klarer kjærleiksutfordringane i vår tid. 

Gjer meg

Seattle Drift er ein tekst som tryglar deg om å “gjere seg”. Do me. I just want you to do me. 

Eg har alltid syntest at ord har noko intimt over seg, og denne teksten spelar på det:

Eg er ein dårleg tekst. Eg pleidde å vere eit dikt men glei vekk frå scena. Gjer meg. Eg vil berre at du skal gjere meg.

Dei kvite, opne word-flatene som tiggar fingrane mine om å skrive. Alle desse notatbøkene eg kjøper, tar vare på, opnar, tør nesten ikkje byrje å skrive i dei, men vil ha dei, desse kvite sidene som kan fyllast med verdas vakraste ord og bilete. 

Kanskje eg prøvde å fange noko av det sanselege og lokkande ved orda, då eg skreiv desse linene:

Du sender en setning opp låret mitt

så grov at den risper i huda

Jeg kniper et punktum ut av deg

leppene dine glinser av symboler

Det er spanande å arbeide med ord. Prøve å finne dei gode løysingane, finne ein måte å opne opp verda på nytt. 

Flagrande tankar

A reading of “ThoughtsGo” by David Knoebel from Sunniva Berg on Vimeo.

Vi fekk i oppgåve å lage ein video om ein elektronisk tekst. Dette vart resultatet, basert på teksten ThoughtsGo av David Knoebel. I denne teksten blir tankane samanlikna med fuglar, og han utfordrar oss til å tenkje over korleis vi oppfattar og tenkjer.

Fuglar er ein godt brukt metafor i mange dikt, som til dømes i eit av mine yndingslingdikt av Tor Jonsson; Kvite fuglar. Dette diktet skildrar litt av korleis det er å dikte, noko av det sårbare ved det. Det å dikte og leve er tett knytta til kvarandre, og veldig annleis samstundes.


Å dikte er å vera

Det vesle som ein vart

og sleppe kvite fuglar ut

i nattesvart.


Å leva er å vera

Det store som ein er

og stå i einsleg undring

og høyre fuglar flyge inn

frå ukjend verd

KISS

Keep it simple stupid

Det enkle er ofte det beste. Eller som vi lærte på Industriell Design: Keep It Simple, Stupid. Det er ofte at interessante løysingar kjem ut av trange kår, at det kan vere nettopp avgrensingane som gir grobotn for nye, grensesprengande tankar. Den vanskelegaste oppgåva er ofte: Design kva som helst. Skriv om kva som helst. 

Etter andre verdskrigen hadde England færre ressursar enn USA til å utvikle ny teknologi. Ingen av dei britiske prosjekta som var i gong hadde spesielt mykje pengar. Dette førte til at dei måtte halde ting enkelt. Britane klarte å unngå tilbakeslaga som amerikanerane fekk i sine større og meir omkosta prosjekt. Slik vart det at dei to første datamaskinene som nokon gong vart ferdiglagd, vart laga i England*.

Ofte er enkle løysingar gode, men det kan vere vanskeleg å tenkje dei ut. Berre det å komme fram til “stored-program”-konseptet var veldig viktig i utviklinga fram til dagens datamaskin. Dette konseptet gjekk ut på at datamaskinas lagringseining skulle innehalde både programinstruksjonar og tal. Ei oppfinning på line med hjulet, i følgje Herman H. Goldstine (Ph.D. i matematikk): så enkelt, når ein først hadde tenkt på det.

Konseptet var i 1944 berre ei løysing på eit teknisk problem når det gjaldt å handtere talrekker, men seinare ville dette gjere det muleg for program å skape andre program – og slik vart frøet planta for programmeringsspråk og kunstig intelligens.

Ein enkel, men viktig tanke.

*“COMPUTER a history of the information machine” av Martin Campbell-Kelly og William Aspray, 2ed 2004.