Søstre

Eg trur eg kom over denne boka på Instagram første gong, og blei fanga av biletet på framsida og nysgjerrig på tittelen Vi var aldri brødre. Ei stille forteljing om to søstre, ein far og ei mor, ei farmor som døyr og naturen som lev.

jeg la hånda på ryggen hennes, for å kjenne om vi var like, men vi var ikke det. Ryggen hennes kjentes helt annerledes ut. Hun var tynn og samtidig myk, mens jeg var hard. Kroppene våres likna ikke i det hele tatt, men det gjorde ikke noe, for hun ville bare være som meg og satt bestandig og venta på at jeg skulle bestemme hva vi skulle finne på

Vi var aldri brødre av Pia Edvardsen

Språket er tydeleg og konkret. Eg liker å vere i Nord-Norge, i huset inst i fjorden, nede ved havet, ut på fiske. Teksten bruker tid, og beskriver det daglege, det vesle. Skildrar ein familie som ikkje lenger er ein familie. Søstre som ikkje lenger klarer å snakke saman.

Boka inneheld fleire fine refleksjonar, mellom anna om lukta av hus:

huset og alle rommene lukter fortsatt av henne. Ikke sånn som det lukta av klæra hennes, men av huden, halsen, nakken. Av henda hennes. Eller kanskje var det motsatt, at farmor lukta av huset. Kanskje er det helt umulig å skille mellom de to, lukta av huset og lukta av det mennesket som har levd der. Det lukter hud, vegger, hender, tak, hår.

Vi var aldri brødre av Pia Edvardsen

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *