Kjølig taushet. Det var som om lydene fra gaten var blitt kappet over med en kniv. Lenge, lenge hvilte et ubehag over alle ting, som om kosmos selv holdt pusten. Universet stod stille. Lenger, lenger, lenger. Stillheten gjorde mørket beksvart.

Med ett, gnistrende stål …

Så menneskelig trikkens metalliske klemt lød! Hvilket lykkelig landskap denne gaten er, gjenoppstått fra avgrunnen ved et ganske alminnelig regn!

Å Lisboa, mitt hjem!

 

Fernando Pessoa, Uroens bok s. 56 – 57

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *